Svært ofte hører vi ordet og begrepet ’byråkrati’ brukt i negativ betydning. Den organisasjonen er byråkratisk, sier vi og mener ofte med det at den er stivbent, har en kronglete og ofte langvarig saksbehandling, og at den er ufølsom for enkeltmenneskers interesser, følelser, krav og behov.
Den store tyske sosiolog Maximillian ”Max” Weber – byråkratimodellens far – som har ligget i graven i snart hundre år, roterer nok sterkt der nede når hans modell for sikker og god saksbehandling i regjeringskontorer og annen offentlig administrasjon omtales på denne måten.
Mange av Webers analyser av menneskelig adferd og konsekvenser for samfunn og samfunnsstrukturer står seg den dag i dag innen sosiologien, selv om han har høstet en del kritikk for sine teser om protestantismens rolle og betydning for utvikling av det moderne Europas kapitalisme og økonomiske system.
Når det gjelder hans beskrivelse av hva som fører til de beste beslutninger i administrative strukturer, for individ og for samfunn, er det knapt noe i disse beskrivelsene som henleder tankene på det de fleste i dag legger i ordet ’byråkrati’.
Snarere tvert om, vil jeg si. En byråkrat er i utgangspunktet en person som er satt til å forvalte et stykke lovgivning, regelverk eller andre bestemmelser som ligger til grunn for menneskelig, korrekt adferd på så vel individ- som gruppenivå, og som gjelder offentlig myndighet.
Som eksempel er en byråsjef i et departement normalt satt til en slik oppgave, og vedkommende er ganske selvstendig, eller autonom for å bruke fagbetegnelsen, i en slik funksjon.
Eller skal jeg si – var i stedet for er – for departementene har med årene i stadig større grad blitt ”politiserte”, i den forstand at byråkratene lytter til politikerne og søker å finne det best mulige faglige og rettslige underlag for politiske preferanser i beslutningsunderlaget. Noen departementer er mer politiserte enn andre og alderen ser ut til å være avgjørende i så måte. ”Nye” departementer som forvalter saksområder som miljø, likestilling, integrering m.v. er langt mer politiserte enn ”gamle” departementer som for eksempel et justisdepartement, utenriksdepartement, forsvarsdepartement eller finansdepartement.
En byråkrat skal etter Webers modell alltid se en sak i lys av tidligere saker av samme slag, og studere premissene for vedtak i slike tidligere saker før han eller hun lager sin innstilling eller fatter sitt vedtak i den aktuelle sak. I en viss grad skjer vel det i dag også i de ”gamle” departementer, men kompleksitet og kravet til at ”alle” skal kunne uttale seg i saker av noen størrelse, gjør at slike weberske prinsipper skyves i bakgrunnen.
Egentlig er Webers byråkratimodell et konsept for rettferdighet og rettssikkerhet for den eller dem vedtaket eller innstillingen gjelder. Kostnadseffektiv også, om man ikke overdriver formalitetskravene. Habilitetsspørsmål dukker stadig opp i forbindelse med saksbehandling, senest forsvarssjef Sunde som var involvert – om enn ganske overfladisk – i behandling av tilsettingen av ny sjef for Forsvarets spesialstyrker, som også sto ham nær i familiære sammenhenger. I Webers modell inneholder habilitetsregler for saksbehandlingen.
Så la oss da, i respekt for salige Max Weber og for en mest mulig presis begrepsbruk, kvalifisere ordet byråkrati når vi benytter det, ved å si ”overdrevet byråkrati”, ”ineffektivt byråkrati”, ”meget effektivt byråkrati” og lignende. Når vi ser de store byråkratiske overbygninger som utvikles innen sykehussektoren i Norge, er det et utslag av at politikerne har tatt styringen og ønsker rapporter og dokumentasjon for all verdens detaljer for ”å ha ryggen fri”; og mer og mer går til slik virksomhet på bekostning av operativt pasientrettet arbeid. Men det blir en annen skål, og Max Weber kan i hvert fall ikke klandres for en slik utvikling.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter