En venn av meg med militær og politisk bakgrunn nevnte i en meningsrunde vi hadde omkring innkjøp av kampfly at det nye kampflyet F-35 Joint Strike Fighter vil koste norske skattebetalere et sted mellom 150 og 200 milliarder kroner gjennom sitt livsløp som F-16 s arvtaker. Det er for kjøp av et 50-talls fly og driften av dem over ca 30 år.
Det høres ganske utrolig ut. Og vi vet ennå ikke hva sluttsummen blir. Vi vet ikke engang hvor godt det nye jagerflyet blir, det flyr foreløpig som prototyper som det justeres på. Trolig blir det til slutt verdens mest avanserte jagerfly med egenskaper som gjør at vi kan angripe fiendtlige fly og baser uten å bli oppdaget av deres radarer. Skjønt, – når det norskproduserte missilet, som er tenkt å bli flyets hovedbevæpning, festes under flyets buk eller vinger, så brytes visstnok denne såkalte stealth-egenskapen. Hva er det da vi egentlig betaler for? For å opprettholde stealth-egenskapen må den vedlikeholdes med årlige kostbare prosesser på hvert enkelt fly.
Dersom det er slik at den mulige fordel som kunne ligge i at våre fly kunne angripe på dypet av russisk territorium uten å bli oppdaget av motpartens fly eller radarer ikke er reell, hva er det da vi egentlig betaler så mye ekstra for? Hva er det dette ekstremt kostbare jagerflyet (eller er det kanskje mer et jagerbombefly, altså noe nytt i forhold til tidligere luftforsvarskonsepter?) gjør bedre i fred, under kriser og i en eventuell krig enn et rimeligere, moderne jagerfly, som for eksempel de som en stund var aktuelle alternativer: JAS Gripen, Eurofighter og Rafale. Antakelig ingenting. Den antatt svært marginale tilleggseffekt i avskrekking målt opp mot de alternative flyene, kan da ikke være tilstrekkelig til å forsvare at F-35 pådrar de årlige forsvarsbudsjettene to – til tredoble driftskostnader til kampflyvåpenet. Stortingets vilje til å kompensere dette med påslag i forsvarsbudsjettene har jeg liten tro på. Vestiga me terrent! – som det heter på fint (latin for ”sporene skremmer meg”).
Med det svenske JAS Gripen kunne vi en krise-/krigssituasjon benyttet alle landets kortbaneflyplasser i tillegg til hovedflyplassene, for ikke å snakke om at alle rette veistrekninger på 7-800 meter med RV-standard kunne benyttes til å svinge rundt et slikt jagerfly med påfyll av drivstoff og våpen med et team på 7-8 personer og et par kjøretøyer. F-35 mestrer ikke dette, og blir avhengig av en hovedbase (Østlandet) og en suppleringsbase nordpå (har flyet for kort rekkevidde?), altså en meget sårbar infrastruktur i et krise-/krigsscenario. Noen krysserraketter levert fra et ”Bear” bombefly langt ute i havet ville kunne sette disse basene ut av spill.
Og så droneteknologien, da. Amerikanerne bruker droner stadig mer, både til rekognosering/etterretning/ overvåkning og angrep. Vi har bare sett begynnelsen på droneteknologiens applikasjonsmuligheter.
JAS Gripen er ubrukelig for norske formål, sa daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Mon det! Men lages kravspesifikasjonen slik at den er skreddersydd for et annet fly, så kan man selvsagt få det til å se ut slik. Vi har et militærindustrielt kompleks i Norge med solide støttespillere, for ikke å si lakeier, i politiske posisjoner. Og dette nettverket er så USA-orientert at man kunne få vondt, sa min venn (under øredøvende bråk fra et F-16 fly som viste sin manøvreringsevne over havnebassenget i Oslo som del av feiringen av norsk luftmakts (!) 100-års jubileum). Ordet ”luftmakt” synes å være introdusert omtrent samtidig med bestillingen av F35. Stormanns(makts-)galskap?
Knut Harald Nylænde utvikler selskaper gjennom sitt investeringsselskap Moxie AS. Han deltar i samfunnsdebatten.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter