Tidvis er luften i kinesiske storbyer så dårlig at folk ikke kan være ute uten munnbind eller gassmaske. Det er direkte helsefarlig å puste inn den forurensede luften. Forut for de Olympiske Leker i Beijing for drøye fire og et halvt år tilbake beordret kinesiske statsmyndigheter et stort antall fabrikker stengt for å redusere forurensningsnivået. Det er bare blitt verre siden. Bilsalget er bare i sin begynnelse i Kina; det forventes å ”eksplodere” i årene fremover, fra dagens ca 15 millioner biler solgt pr år til det tidobbelte i løpet av få år.
Forbruket av fossile energibærere som kull og olje skyter i været, selv om kinesiske myndigheter forsøker å dempe virkningen på miljøet i Kina ved å investere i produksjonsanlegg i utlandet, for deretter å importerer produktene.
Særlig land i Afrika inngår denne type avtaler med Kina, hvor det uimotståelige i kinesernes tilbud er investeringer i infrastruktur, veier og havner og telekommunikasjoner, som både afrikanerne og de som produserer for det kinesiske marked også kan nyte godt av. I tillegg kommer at kineserne aldri tar stilling til korrupsjon eller brudd på menneskerettigheter i de land de gjør sine investeringer.
Mens eksperter sa at Kinas økonomi ville ta igjen USAs, målt i kjøpekraft, innen 2030, så sier de samme økonomianalytikere nå, etter finanskrisens effekt på den amerikanske økonomi, at dette vil skje allerede i 2015. Ca en femtedel av USAs enorme utenlandsgjeld er på kinesiske investorers hender.
Den anerkjente britiske historiker og økonom Niall Ferguson har lansert begrepet ”chinamerics” i beskrivelsen av forholdet mellom den kinesiske og den amerikanske økonomi. De er vevet sammen i et gjensidig avhengighetsforhold som med et uttrykk fra den kalde krigens atombalanse mellom NATO og Warzawapakten kunne benevnes doktrinen om ”Mutual Assured Destruction” (MAD).
Kineserne måtte bare se på at den amerikanske sentralbanksjef Bernanke satte i gang seddelpressen for å redde USAs økonomi, og påførte Kina og andre land en betydelig ”importert” inflasjon i prosessen. Man protesterte for hele verden, men måtte bare følge med på ferden.
De kinesiske ledere er åpenbart inspirert av tanken på å gå forbi USA mht. økonomiens størrelse, selv om det er langt frem til å slå USA i GNP pr capita. Prisen som betales er imidlertid meget høy.
Veksttakten i forurensende industriell produksjon og i utslipp fra den rakst voksende bilparken, uten at nødvendige tiltak settes inn for å redusere konsekvensene for miljøet, vil få katastrofale følger på sikt; først for kinesere som bor i de større byene og deretter for Kina som helhet og for omverdenen.
Kina er en miljøbombe, og selv om folk flest er tålmodige – enn så lenge – ja, faktisk glade for å leve i en tid uten Maos ”Store sprang fremover”, som forårsaket sultedøden for flere titalls millioner kinesere på 1950-tallet, og den påfølgende ”kulturrevolusjon” på 1960-tallet, en stor prøvelse for folk flest, så vil adgangen til forbruksgoder og høyere materiell levestandard ikke kunne oppveie den reduksjon i livskvalitet som miljøødeleggende kraftutbygging og industri, samt økende forurensning, særlig i byene, forårsaker.
Skulle det kinesiske lederskap velge å ta kostnadene ved tilstrekkelige tiltak mot miljøødeleggelse og forurensning, vil det i løpet av bare 10-15 år måtte konkurrere med eksploderende utgifter til en raskt økende andel eldre i befolkningen. Det er den ”kostnadsbombe” som Kina har skjøvet foran seg som følge av ettbarnspolitikken under Mao. I dag er det opp mot 30 prosent flere menn enn kvinner i mange regioner i Kina, og andelen ungdom er faretruende lav, og særlig alarmerende når man ser dette i forhold til den store nabo, India, hvor forholdet er motsatt.
De som måtte være fristet til å spå at Kina vil overta som verdens største økonomiske makt, og kanskje etter hvert fortjene betegnelsen supermakt, på bekostning av USA, og som til og med er fristet til å innvarsle at den vestlige sivilisasjon, som har vist seg å være den sterkeste gjennom ca 500 år, må vike plass for en fremstormende, vellykket sivilisasjon i øst med Kina i førersetet, bør se an utviklingen det nærmeste decennium før større veddemål inngås eller faglig prestisje settes på spill.
Knut Harald Nylænde er en forretningsmann og investor med stor interesse for næringslivsspørsmål, økonomi og ledelse, men også i høyeste grad i politiske saker. Dette engasjement reflekteres gjennom hans deltagelse i den politiske debatt blant annet på sosiale media.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter