Norske politikere er veldig stolte av den såkalte norske modellen, som i hovedsak går ut på at det er tillit og samarbeid mellom de tre parter som legger de viktigste føringer for landets økonomi; nemlig regjeringen og arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Det er særlig sosialdemokratene som søker å ta æren for modellen, men de blir tidvis satt på plass av Høyre og ”mellompartiene” som mener å ha bidratt sterkt. Også våre naboland, særlig Sverige og Danmark ønsker å dele æren, og påpeker at modellen snarere er nordisk enn norsk.
Vel, vel – modellen har sine sider, særlig den norske varianten. Den offentlige rikdom har ført til en ødsling med penger som knapt noe nordisk land har sett maken til, og som Norge nå synes å være alene om i Norden. Jeg har i tidligere artikler pekt på noen groteske eksempler hvorav kostnadsoverskridelser i Forsvaret og olje- og gassvirksomheten er de største og verste. Anskaffelse av nye kampfly er det potensielt alvorligste, målt etter hva det vil koste norske skattebetalere ekstra og unødvendig i årene fremover, – antakelig et sted mellom 100 og 150 milliarder kroner over flere tiår.
Nå må vi også føye til norsk utviklingshjelp til områdene for skyhøy pengesløsing etter at nærmere granskning av pengebruk og dens effekt, eller mangel på sådan, er foretatt av uhildede aktører. Det er grunn til å anta at ca 100 milliarder kroner over en 20-års periode har hatt tvilsom, om noen, effekt. I hovedsak er det nedslående bilde vi konfronteres med at utviklingshjelpen har hatt direkte negative effekter. Går man lenger tilbake kan sikkert beløpet bli enda større. På 1950-tallet står Kerala-prosjektet i India som et skrekkens eksempel. Dette var det første utviklingshjelpprosjekt av stor dimensjon; de indiske fiskerier skulle moderniseres med nye fiskebåter fra Norge, båter som etter noen tid ble liggende ved land og ruste i stykker fordi det verken fantes kompetanse eller andre forutsetninger for å betjene og vedlikeholde den moderne fiskebåtflåten.
Evnen til å lære av feil har vært tilnærmet null i årene deretter, skal vi tro de rapporter som nå ser dagens lys. Givergleden har vært større enn gleden ved å se effekter ”på bakken”. Snarere er det skapt passivitet på mottakersiden som har hindret en positiv utvikling basert på egne krefter. Mange statsoverhoder og deres byråkrater har hatt stor glede av pengene. Vi husker vel den afrikanske kongen som for noen år tilbake kjøpte seg et privat jetfly til 140 millioner kroner for norske u-hjelpspenger.
Nå har vi en ny skandale avdekket. Det er nok en gang i olje- og gassektoren, på YME-feltet ca 100 km sørvest for Egersund på den norske sokkelen, – og det er skattebetalerne som får regningen også denne gangen, selv om det er en nederlandsk plattformleverandør som har levert et ubrukelig produkt til en kostnad på ca 14 milliarder kroner. Norge sørger nemlig for en utviklingsstøtte til slike produsenter som er på hele 78 % av kostnadene. Det er det nederlandske leverandørselskapet SBM Offshore som skulle eie og drive plattformen etter en ny type kontrakt, som ikke har vært anvendt tidligere. Ikke bare er kontrakten ny, men aktørene på eier- og byggesiden er nybegynnere i faget. Dette burde jo tilsi at så vel norske myndigheter, fra statsråd Borten Moe og nedover gjennom OED, som kontrollører, spesielt Veritas burde vært særlig på vakt. Men nei. Da plattformen var på plass på feltet ble undersøkelser gjort som avdekket flere tusen feil; sveisefeil og sprekkdannelser i betongen, samt stabilitetsfeil (svaiing i sterk vind). Her skulle flere hundre oljearbeidere oppholde seg langt til havs ….. Jeg antar at rekrutteringsproblemene ville blitt betydelige.
Trolig må plattformen skrotes før den har produsert en eneste liter olje. Noen spede politiske røster har varslet oppgjør i sakens anledning. Borten Moe må gjennomføre en evaluering av kompetanse, oppfølging og kontroll av YME-prosjektet, uttaler stortingsrepresentant Siri A. Meling (H). Sterk kost.… Vi kjenner imidlertid lusa på gangen etter hvert. Det starter med oppslag i mediene (denne gangen er det faktisk Teknisk Ukeblad (nr 1 2013) som er først ute med en samlet oversikt over skandalens historikk og omfang), deretter spørsmål i Stortinget. Kanskje et brev til statsråden? Jeg ser ikke bort fra at det også kan bli en høring i regi av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite hvor opposisjonspartiene kan stille kritiske spørsmål til statsråden og hans våpendragere. Men så blir det gjerne stille etter hvert. Opposisjonen er jo impotent så lenge statsråd og regjering har et flertall i Stortinget bak seg. Kanskje kan det forhold at det er valgår i år gjøre en forskjell?
Uansett – det er både flaut og trist at det er blitt slik i vårt ellers velfungerende, eller skal vi heller si ”velsmurte” velferdsstat. En regning på 78 % av 14 milliarder kroner blir også her oversendt for inndekning av norske skattebetalere. Kanskje blir tapet enda større, da det er snakk om at skandaleprosjektet kan sette en stopper for utvinning av de resterende forekomster på YME-feltet i det hele tatt. Feltet ble nemlig nedstengt av Statoil i 2001 på grunn av manglende lønnsomhet, men da var oljeprisen nede i 20-30 dollar fatet.
Det er på høy tid at ”den norske modellen” skjerpes, – i alle ledd. Sosialdemokratene trenger ”time out” – gjerne lenge. Nye krefter må inn med en helt annen tilnærming til ledelse og drift av AS Norge.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter