At solens stråler påvirker klimaet på jorden overrasker forhåpentligvis ingen. Men solen er litt lunefull. I perioder er den veldig aktiv, i andre slapper den av. De siste 100 årene har den vært ekstremt aktiv. Aktiviteten kan måles i forhold til antall og størrelse på de såkalte solflekkene på solens overflate. Mørke flekker indikerer områder med lavere temperatur enn snittet, men i nærheten av flekkene forteller solforskere at det oppstår en slags lekkasjer hvor det strømmer ut stråler av typen ultrafiolett og røntgen som blant annet bidrar til oppvarming av jordens atmosfære og derved til endringer i jordens klima.
Nærmere bestemt har perioden mellom 1923 og 2008 representert hva forskerne kaller et ”supermaksimum” (Professor Jan-Erik Solheim, Universitet i Tromsø: ”Solen varsler et kaldere tiår for Norge” (2010)). Man skal visstnok 7 000 år tilbake for å finne et tilsvarende aktivitetsnivå på solen. Denne perioden er imidlertid nå slutt, og vi kan vente oss en ”blekere” sol i tiden fremover. Det går ikke fort, forsikrer forskerne oss, men det går sakte men sikkert i retning av et kaldere klima mot slutten av dette århundre. Den som lever får se (www.climate4you.com).
I første omgang kan vi etter forskernes vurderinger av de sykluser som er registrert historisk vente oss en reduksjon i aktivitetsnivået til nivået rundt år 1900, og deretter vesentlig lavere. På samme måte som klimamodellen som FNs klimapanel har utviklet har vist åpenbare feil i temperaturfremskrivningen fordi den baserte prognosene på en periode med unormal temperaturstigning, kan vi oppleve at også kortere perioder fremover kan avvike fra den mer langsiktige trend. Her er det rom for fortsatt høyrøstet debatt og drabelige politiske oppgjør.
Det som synes helt sikkert, uansett hvor flinke vi blir med hensyn til å redusere forbruket av fossile energiressurser, er at naturen vil gå sin gang og himmellegemene vil fortsette sin evige utveksling av varmestråling og annen påvirkning som endrer klima og livsbetingelser både på jorden vår og på mulige andre planeter hvor det måtte finnes levende organismer.
Et lavere antall solflekker betyr mindre intensitet i utstråling fra solen og derved svakere global oppvarming. Gjennom perioden fra ca 1990 til 2003 ble det registrert oppvarming av verdenshavene ned mot 700 meters dyp. Etter 2003 har dette stoppet opp, og nå venter forskerne i spenning på målingsresultater fremover for å finne ut effekten av den lavere solflekkaktiviteten på temperaturen i verdenshavene.
Det er flere tankekors i det vi ser av endringer i miljøet, klimarelaterte eller ikke. Med miljø forbinder jeg noe langt videre enn klima, selvsagt. Samtidig som forskerne mener at vi beveger oss inn i en ny istid, sammenfallende med blant annet at varmestrålingen fra solen avtar, ser vi at isen i Arktis smelter stadig raskere og at metanutslippene fra permafrosten i Sibir øker, og kanskje er like før den innleder en selvforsterkende prosess, en slags passering av ”the point of no return”.
Jeg tror fortsatt at jeg vil engasjere meg sterkt for å redusere bruk av fossile ressurser og satse på utvikling av teknologier som gir oss bedre miljømessig bærekraft.
Knut Harald Nylænde er en forretningsmann og investor som er aktiv i samfunnsdebatten. Han bruker sine blogger til å delta i diskusjoner og gi uttrykk for sine meninger om natur og miljøvern og andre aktuelle saker. Han har sin base i Oslo, men er aktiv i næringsutvikling flere steder i Norge og i utlandet.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter