Jeg konstaterer at det knapt er noen som i debatten her hjemme rundt norske myndigheters håndtering av Dalai Lamas besøk har pekt på det faktum at Tibet er en del av Kina, og at Norge har anerkjent dette. Kinas territorielle integritet, inklusiv Tibet, er altså anerkjent av Norge, og norske statlige myndigheter kan derfor ikke møte Dalai Lama uten at det kan tolkes som en provokasjon i Kina. Det kunne bli tolket som at Norge vil støtte en slags frigjøringsbevegelse for å frigi Tibet fra et kinesisk åk. Under besøket fortalte Dalai Lama endatil at forholdet til Kina er godt, både overfor de sentrale myndigheter og den lokale del av administrasjonsapparatet i Tibet. Dette har gått i bølger, som han sa, men nå har det vært stabilt godt i lengre tid.
I et debattprogram i USA for en tid tilbake, mellom Dalai Lama og en kinesisk professor, var begge enige om at autonomi for Tibet er viktig. Det meningsforskjellen dem imellom kokte ned til var hvorvidt det burde være kinesere eller ”importerte” administratorer fra India som skal stå for styre og stell i Tibet. Dalai Lama ønsker det siste. Trolig innrømmer han her at tibetanerne selv ikke har kompetente nok folk å sette på, og at det derfor blir indiske buddhister med administrativ utdannelse og erfaring han ønsker seg. Dette kan man kanskje forstå at kineserne er skeptiske til. Hvorfor gå over bekken etter vann? Det er kinesisk territorium man snakker om, underlagt den kinesiske stat og sentralmakt, dog med stor grad av selvstyre. Så hva har indiske byråkrater der å gjøre?
Disse aspektene var knapt fremme i debatten her hjemme. Dersom dette hadde kommet skikkelig frem, og i tide, ville debatten tatt et annet løp, og kritikken av stortingspresident og statsminister ville trolig blitt vesentlig mildere og fått et mer nyansert innhold. Men de har seg selv å takke. Disse aspektene burde Olemic Thommessen ha trukket frem da han som førstemann gikk ut i mediene og meddelte at han som stortingspresident ikke ville ta imot Dalai Lama. Han skulle til og med låse Lagtingssalen for Lama-en, skal han ha sagt. Han kunne presisert at det var som representant for Stortinget som en del av den norske stat han ikke kunne gjøre det, og fortalt at andre ”menige” stortingsrepresentanter ville kunne møte ham. Han kunne for så vidt også godt ha møtt Dalai Lama selv, etter mitt syn, og presisert at det da var som representant for det parlament som velger medlemmene til Nobelkomiteen som tildelte Dalai Lama fredsprisen i sin tid.
Å bruke som argument at siden USAs president kunne møte Dalai Lama, burde Norges statsminister ta imot ham, blir litt galt. For det første er Obama og Lama-en vinnere av Nobels fredspris begge to, og for det andre kan det for USA være et poeng i seg selv å markere overfor Kina at ”man gjør som man vil”, og gjerne derfor ved å ta imot Dalai Lama markerer at USA ikke aksepterer alt Kina foretar seg i sin region. Kanskje Obama støtter Lama-ens ønske om indiske byråkrater i stedet for kinesiske, – hva vet jeg.
Uansett hvordan man ser det vil jeg konkludere med at stortingspresidentens og Regjeringens håndtering av Dalai Lamas besøk står til stryk. Noen har ikke gjort hjemmeleksen sin i regjeringsapparatet (les: Utenriksdepartementet). Jeg er fristet til å tro at det kan være med vilje, så elementært som det burde vært å ha en bedre innfallsvinkel til dette famøse besøket.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter