Vår verden blir mer og mer tredimensjonal. Da tenker jeg ikke på det vi ser med det blotte øye, selvsagt. De aller, aller fleste av oss har dybdesyn; riktignok ikke så avansert som for de fleste dyrs vedkommende, men godt nok til at vi har gangsyn og greie opplevelser når vi beskuer naturen og det som finnes rundt oss.
Det er det vi ikke ser direkte, men i et eller annet grensesnitt jeg tenker på. Søk på 3D på Google og det raser innpå med 3D-kart, 3D-bilder (hologram) og -film/TV, 3D-datagrafikk og 3D-modellering.
Strengt tatt er 3D-film og -TV egentlig 4D da tidsdimensjonen naturligvis også må medregnes (film og fjernsyn har vel vært 3D hele tiden; høyde og bredde samt tidsfaktoren).
Første gang jeg så en 3D-printer i bruk var i 2007 i forbindelse med et besøk hos Ricardo plc, et av verdens ledende konsulentfirmaer for utvikling av forbrenningsmotorer. Også mange norske bedrifter har brukt 3D-printere i flere år, kanskje særlig arkitektkontorer (med Snøhetta som det mest kjente i den sammenheng), men også modellverksteder, designbyråer og møbelprodusenter.
3D-printere og ikke minst 3D-skannere utvider klart våre muligheter. Her skjer det en rivende og meget spennende utvikling, som bl.a. kan spare bedrifter som driver med produktutvikling og prototypbygging for betydelige kostnader.
Teknologien for 3D-printere er blitt så avansert at anvendelsesområdene tillater stadig flere bedrifter å benytte slike printere i sin egen produktutvikling og «prototyping». Salget av 3D-printere til norske bedrifter er mer enn tidoblet siden 2009.
Det er selvsagt medvirkende til denne utviklingen at digitaliseringen er så gjennomført i norske bedrifters produktutvikling og produksjon. Det tillater sømløs integrasjon av design hvor flere personer kan jobbe med et prosjekt med basis i samme datamodell, mens man tidligere måtte jobbe hver for seg, og sette sammen de ulike deler underveis og til slutt i prosessen. Nå gjøres dette mye enklere, og muligheten for å ”skreddersy” løsninger til den enkelte kundes behov øker betraktelig uten at merkostnaden ved ”one-off customized solution” øker tilsvarende.
Utviklingen har dog ikke kommet så langt at man med en 3D-printer kan lage prototyper som kan masseproduseres direkte. De prototyper eller objekter som lages med en 3D-printer bygges lag for lag i ett stykke ut fra en datategning som enten er i form av en vanlig tegning eller et skannet fysisk objekt. Printingen kan skje ved at oppvarmet plastmateriale presses gjennom en smal åpning (dyse) og smeltes sammen med andre lag, eller ved at det skjer en bestråling med UV-lys og herding lag etter lag i en spesialvæske. Det finnes også en teknologi som benytter laserlys og spesielle pulverblandinger i herdingsprosessen.
Med 3D-printere tilgjengelig og i bruk i stadig flere bedrifter vil den tradisjonelle konkurransefordel for bedrifter med stor kapasitet for masseproduksjon avta og kanskje rett og slett bli en ulempe i enkelte tilfeller. Skredder- og målsøm for kundene og stor fleksibilitet i produksjonsopplegg vil kunne være en konkurransefordel. Med 3D-printere kan justeringer i prototyper og objekter skje meget raskt. Kostnadene ved å lage variasjoner av et produkt blir små, for ikke å snakke om at man slipper å investere i avanserte produksjonsfasiliteter. I USA er trenden meget klar i retning av stadig flere bedrifter som satser på nisjemarkeder og småskalaproduksjon.
Jeg ser denne utviklingen som positiv og vil løpende vurdere hvordan 3D-printere og 3D-skannere kan anvendes i produkt- og prototyputvikling i flere bedrifter hvor jeg har eierinteresser.
Knut H. Nylænde er en norskbasert forretningsmann og investor som blant annet gjennom sitt selskap, Moxie AS, invester og dessuten er aktiv i utviklingen av en rekke selskaper og prosjekter. Han legger stor vekt på at selskapene beholder sin innovative kultur også etter hvert som de vokser.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter