«Democracy is a poor political system, but it is the best of the poor systems,» skal Winston Churchill ha uttalt, uten at jeg vet ved hvilken anledning han sa det. Selv kom han jo til kort som folkevalgt politiker etter 2. verdenskrig, som vi vet, mens hans evner som leder for det britiske folk og den britiske forsvarsmakt under krigen er uomtvistelige.
Derved har jeg også illustrert et alvorlig dilemma i vår tid, og for så vidt til evig tid. Balansegangen mellom mer eller mindre autoritære politiske styringssystemer og et demokratisk styresett hvor det er et mål i seg selv at flest mulig skal ha et ord med i laget, ikke bare ved valg, men i hverdagens ulike roller. Det ligger i denne medbestemmelseskulturen, som er svært utbredt i det norske samfunn, at summen av det alle er for – og som i de aller fleste tilfeller er det den enkelte mener er til fordel for seg selv og sine nærmeste – blir så stor og kostbar at den ikke er bærekraftig for samfunnets økonomi, ressurstilgang og/eller miljøet.
Jeg husker et utsagn fra tidligere statsminister Jan P. Syse (1989-91): ”De aller fleste er imot summen av det de er for”. Det var den gang, det; men etter at olje- og gassinntektene og oljeformuen vår har skapt et inntrykk av at vi har råd til det aller meste, begynner faktisk denne folkelige forestilling å fordampe, selv blant høyrefolk. Og det er det våre politiske ledere som må ta ansvaret for. Det er de som skaper dette inntrykket; mest SV- og FrP-politikere, men selv om disse to partiene står for ytterlighetene, er AP og Høyre med på galeien.
Når en AP-ledet regjering øker antall ansatte i Staten med ca 40.000 på syv år og gir bort ca 70 milliarder i samme tidsrom til utviklingsland og -prosjekter som liten eller ingen effekt har (noe de fleste av oss har hatt sterke mistanker om i mange år, og som nylig ble bekreftet gjennom forskning og grundig dokumentasjon), og når et Høyre i opposisjon dilter etter regjeringen i det meste og bl.a. skal bruke mer enn 60 milliarder til kjøp av et femtitalls amerikanske kampfly (trolig det dobbelte av hva en fullgod konkurrent hadde kostet, og en kostnad Erna får i fanget når hun overtar etter høstens valg). Og når Høyre skal gjennomføre en lite gjennomtenkt sykehusreform som vil få utgiftene til helsevesenet til å fyke i været (pasienter skal fritt kunne velge private tilbud uten at den offentlige del av det totale sykehus- og helsetilbud skal reduseres).
Dette er bare noe få eksempler. De 503 milliarder kroner som skal brukes på samferdsel i følge Norsk Transportplan (NTP) 2014-2023, hvorav 311 milliarder på veier, er et eksempel på et løfte i et valgår med svakt underbygget dokumentasjon for hvordan det skal organiseres og finansieres, på linje med statsminister Stoltenbergs løfte i 2009 (før forrige stortingsvalg) om garantert bygging og finansiering av 12 000 nye sykehjemsplasser innen 2014; pr i dag er ca 2 700 plasser ferdigstilt.
En annen svak side ved vårt politiske lederskap som jeg har pekt på tidligere er den manglende evne til å delegere ansvar og oppgaver innenfor egne, overordnede ansvarsområder. Dette fører til uklarhet nedover i rekkene og manglende operativ kapasitet og gjennomføringsevne; derved selvsagt også dårlig ressursutnyttelse. Prosjekter og tiltak, smått og stort, blir ofte vanvittig mye dyrere enn nødvendig. Dette forsterkes av det jeg innledet med å si, at vi har en medbestemmelseskultur her i landet som gjør at prosesser forsinkes. Aviser og etermedier er fulle av eksempler, men det er svært lite som gjøres for å endre på forholdene. Å ta bort eller redusere noe som folk oppfatter som et tildelt gode, er åpenbart politisk smertefullt.
Og perspektivet for våre politikere er fire år, en valgperiode, med gjenvalg som viktigste agenda. Langsiktige konsekvenser av kortsiktig politikk er ikke i fokus. Dette svekker folks respekt og tillit til politikere, og troverdigheten ved enkeltutsagn og såkalte utspill daler. Når Stoltenberg ser det norske folk i øynene via TV-skjermen og sier at konsekvensutredning ikke er det samme som åpning for olje- og gassleting og -utvinning i Lofoten, så er det vel bare APs kjernevelgere som tror på hans ord, og knapt nok dem.
Når han etter den forferdelige massakren på Utøya 22. juli for to år tilbake sto på Rådhusplassen med rød (AP-) rose i hendene og sa: ”Aldri mer 22. juli!”, var det nok flere enn meg som reagerte over den assosiasjon han søkte å skape til ”Aldri mer 9. april!”. Hvordan kunne han si noe slikt? – ”alle” som reflekterer over et slikt utsagn skjønner at det var meningsløst både der og da – det kunne gått av en ny bombe eller en galning kunne ha begynt å skyte og drepe mens han talte, og ikke minst i dag, to år senere, når man ser hvor lite som er gjort på forebyggende beredskap og kapasitet for terrorbekjempelse. Utsagnet blir bare patetisk.
”Jeg tar ansvaret ved å gjøre alt for å belyse hva som gikk galt,” sa statsministeren den gang. Etter mitt syn å snu ansvarsbegrepet fullstendig på hodet.
Vi har et slapt politisk lederskap.
Trolig blir det bedre med Høyre og FrP, men jeg har mine tvil. I et land hvor melk og honning flyter – tilsynelatende – legges føringer for et offentlig og privat forbruk, og ikke minst et forventningspress inn i fremtiden som skal bli litt av en utfordring for det politiske lederskap den dagen inntektene og formuen skrumper, og en langvarig og forsterket økonomisk krise i EU-land slår inn i en åpen og mer sårbar norsk økonomi.
Hva var det den franske kong Ludvig XV sa: Après moi le déluge! Etter meg kommer syndfloden. Det blir på samme måten, egentlig, med politikere som lover mer enn de kan holde og bruker mer penger enn økonomien på lengre sikt kan makte, fordi de har gjenvalg og fireårs perspektiv som viktigste fokuspunkter til enhver tid – uten å innrømme det, selvsagt.
Godt valg!
Knut Harald Nylænde er CEO i Moxie AS som er et investerings- og rådgivningsfirma med kontor i Oslo. Knut oppdaterer sine venner og andre interesserte om trender innen næringsliv gjennom sine blogger. Han kommenterer også samfunnsspørsmål.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter