Håndteringen fra norske myndigheters side av norgesbesøket til Dalai Lama, Tibets åndelige leder, står til stryk.
Så langt er jeg enig med kritikere som Aftenpostens Harald Stanghelle, som dømmer stortingspresident Olemic Thommessen, statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende nord og ned, men jeg er helt uenig i premissene for å innta et så kompromissløst standpunkt i denne saken. Det blir litt for mye som Henrik Ibsens Brann-figur, som å kreve ”den evige sannhet” og ideelle løsning ved livets valg og skilleveier. Det er knapt gangbart i politikk generelt, og i hvert fall ikke i diplomatiet, selv om diplomati fra tidenes morgen også i høyeste grad har vært en del av politikken.
Det mest kritikkverdige er etter mitt syn at verken den nåværende eller tidligere norske statsmakt, for å bruke et noe gammelmodig ord, har gjennomtenkte og etablerte regler og prosedyrer for håndtering av denne type situasjoner. I stater som praktiserer velkjente diplomatiske fremgangsmåter for ulike situasjoner, får sjelden slike problemer i fanget som norske statlige myndigheter opplever nå. Jeg skal ikke påstå at norsk diplomati generelt er uten gode og robuste regler og prosedyrer, men det ser ut til at det svikter når det er et anstrøk av kontrovers knyttet til et besøk. Det går som regel bra ved besøk av alt fra statsoverhoder og geistlige ledere til parlamentarikere, kongelige som ikke er statsoverhoder, ekspresidenter og andre ”eks-er”, og – til nå – nobelprisvinnere. Det er fredsprisen som er viktigst i denne forbindelse, selvsagt, fordi den tildeles av en norsk komité med medlemmer utnevnt av det norske storting.
Hadde vi hatt erklærte diplomatiske prosedyrer, kjent ute i verden, kjent av Dalai Lama og hans stab som planlegger hans mange reiser og besøk for å samle støtte fra verdens ledere, og kjent av det kinesiske politiske lederskap og diplomati, så kunne besøket av Tibets åndelige leder vært håndtert på en ”uangripelig” måte. Han burde vært mulig å kategorisere som ”tidligere mottaker av Nobels fredspris” og i den egenskap få besøke Nobelinstituttet og Nobelkomiteens medlemmer, samt få avlegge et høflighetsbesøk i Stortinget hvor han kunne få møte lederen for, eventuelt hele Utenriks- og forsvarskomiteen; ja, han kunne møtte stortingspresidenten også, for den saks skyld, om det var lagt inn som en del av en slik fastlagt og kommunisert prosedyre.
Men statsminister eller andre representanter for Regjeringen burde ikke en person i denne kategorien få møte. Da går det over i et ”politisk besøk”, fordi regjeringen som utøvende politisk organ neppe kan defineres inn i en ”høflighetsramme” for et besøk av denne kategori.
Men dette kan ikke improviseres, slik det åpenbart har skjedd forut for Dalai Lamas besøk. Det kan påvises (Dagens Næringsliv) at statsminister Solberg og stortingspresident Thommessen konfererte seg imellom før sistnevnte forklarte sitt nei til å møte Dalai Lama med at ”Realiteten er at Norge ikke har hatt normal politisk kontakt med Kina siden 2010. Vår mulighet til å øve innflytelse i spørsmål om blant annet menneskerettigheter er ikke-eksisterende. Nå er det viktig å komme i en dialogsituasjon, og det er et omfattende og vanskelig arbeid.” Og dernest sa utenriksminister Brende det samme, og da saken ”eksploderte” i mediene kom statsminister Solberg på banen med samme budskap. Da var det for sent, og det hele fremstår nå som en feig handling, et knefall for stormakten Kina.
Knefall for stormakter er for så vidt ikke noe nytt i norsk politikk. Når vi stadig gjør slike knefall for USA, som vi har diltet etter i utenriks- og sikkerhetspolitikken helt siden opphøret av siste verdenskrig, så er det blitt del av et mønster som gjør at for eksempel unnlatelse av å kritisere USA for avlyttingsskandalen i regi av NSA blir skrevet på en konto for slik akseptabel unnfallenhet. Å bli presset til å kjøpe kampfly som er skreddersydd for stormakter, blir tolerert som en del av dette samme mønster (http://forsvarstema.blogspot.com/).
Det er på høy tid at den norske regjering får utarbeidet en policy på dette felt, basert på analyser av hva som er viktige norske, nasjonale interesser. Med utgangspunkt i disse vitale interesser lages deretter regler og prosedyrer for det politiske diplomati som kommuniseres til ”verden” på en slik måte at det ikke blir en nasjonal ydmykelse hver gang norske statlige myndigheter må forholde seg til et besøk av en person med høyt kontroversielt potensial.
Knut Harald Nylænde er eier og daglig leder av Moxie AS som gir råd til og investerer i mindre vekstselskaper, eiendomsprosjekter og enkelte andre selskaper/prosjekter. Han har bakgrunn som statsautorisert revisor fra før han startet Moxie for 15 år siden.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter