Nå har jo Christian Fredrik fått sin statue utenfor Stortinget, så flertallet av politikere og involverte embetsmenn må være av den mening at det er vel fortjent at han skal stå der. Jeg deler ikke den oppfatningen og vil begrunne hvorfor.
For det første mener jeg at Christian Fredrik, som var valgt til Norges konge i 1814 og som i tillegg var arving til den danske kongetronen, ville ha videreført en union mellom de to riker. Jeg kan ikke tenke meg at han ville frasi seg den danske tronen. Han sa da aldri noe i den retning? Striden mellom unionister og selvstendighetsforkjempere synes å ha ”glemt” eller bevisst utelatt denne dimensjonen.
Man kan gjerne gi ham kredit for hans diplomatiske egenskaper. At han var genuint glad i nordmenn kan jeg også godta; og i likhet med politikere som driver valgkamp for å bli likt og derved bli valgt, reiste den 28 år gamle stattholderen og arveprinsen rundt i Sør-Norge for å sjarmere og vinne oppslutning om seg selv som konge. Det lyktes bra. Hans agenda tror jeg imidlertid, som sagt, var en annen en den han fortalte om i ”valgkampen”; han fortalte nok ikke den hele og fulle sannhet.
For det andre – og det er viktig – så var han en elendig strateg og øverstkommanderende for de norske styrker. Da det snurpet seg til etter fredstraktaten i Kiel, der Norge ble tatt fra danskekongen og gitt til svenskekongen som takk for Sveriges innsats i krigen mot Napoleon, sto denne unge dansken, både belest og dannet, men totalt uten erfaring som militær leder, plutselig overfor en erfaren hærfører, Carl Johan Bernadotte, som med en hær på ca 40.000 mann og en betydelig marine ville gi nordmennene en omgang pryl, som han sa, om de ikke lot seg innordne under svensk overhøyhet. De norske styrker var slett ikke underlegne, om man tar festninger og naturlige forsvarslinjer, som Glomma, med i betraktning. Ca 30.000 soldater og et hundretalls kanonsjalupper og noen brigger. Vi hadde stått overfor slike utfordringer mange ganger, og hver gang hadde vi ytet slik motstand, for ikke å si: slått svenskene så ettertrykkelig, at vi hadde satt oss i skikkelig respekt.
Senest i 1808 og 1810 hadde vi slått svenskene. Også denne gangen startet det med at vi slo svenskene. Den 5. august 1814 beseiret oberstløytnant Krebs en svensk brigade ved Matrand og Skotterud i Eidskog, og kastet dem tilbake over grensen ved Magnor. Krebs opererte imidlertid utenfor det krigsteater hvor den unge kongen hadde innflytelse. Han rotet det imidlertid til lenger sør. Han kunne bl.a. ikke bestemme seg for om de avgjørende kamper skulle skje øst for Glomma eller bak denne naturlige forsvarslinjen. Dette førte til en rekke tilbaketrekninger og tap, som var unødvendige.
Da han den 6. august endelig lot seg overtale av generalene til å gjøre et kraftig motangrep med 6.000 mann som lå i området ved Rakkestad i Østfold, hadde ikke angrepsordren stått i mer enn noen timer før han ombestemte seg, og nok en retrett måtte gjøres. Men selv i en slik situasjon viste de norske soldatene at de var fullt på høyde med de mer erfarne svensker. Ved Langnes skanse, ikke langt fra Askim, ble svenskene påført et stort nederlag med betydelige tap den 9. august. Dette angrepet ble gjort for å sikre en ordnet norsk retrett.
Den vankelmodige kongen hadde smitteeffekt på svake offiserer. For eksempel ble Fredrikstad festning overgitt til svenskene etter bare tre timers beskytning med artilleri fra Kråkerøy. De norske stillingene ved Kjølberg bro, nord for Fredrikstad, ble derved håpløse å forsvare da svenskene angrep der den 14. august. Det ble den siste styrkeprøven. I motsetning til kommandanten på Fredrikstad festning, forsvarte garnisonen på Fredriksten festning ved Halden seg tappert og motsto alle svenske angrep. Festningen ble ikke inntatt. Først etter våpenhvileavtale 14. august og ”Mossekonvensjonen” av samme dato overga kommandanten seg og marsjerte ut med sine soldater under ”vaiende faner og klingende spill”.
Vel, vel – vi hadde jo måttet bite i det sure eplet før eller siden, i og med at de stormakter som hadde beseiret Napoleon hadde lovet bort Norge til svenskekongen. Det var imidlertid stor sympati for Norges sak hos de samme stormakter, og de la press på Carl Johan for å få ham til å fare varsomt frem. Han tok til fornuft og ga bl.a. etter for det norske kravet om å beholde Grunnloven, kun med de justeringer som en personalunion med Sverige gjorde nødvendig.
Men vi kunne ha gjort det så mye bedre med en annen øverstkommanderende enn Christian Fredrik. At det likevel gikk så bra som det gjorde, totalt sett, skyldtes andre forhold som den unge kongen knapt kan gis æren for – og en god del flaks. Statuen står nå der, og om ikke annet så kan det se ut til at den virker som et slags ”plaster på såret” for danskene, som har søkt å fortrenge det som skjedde i 1814.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter