I den hjemlige diskusjon om våre politifolk bør være bevæpnet eller ikke, blir England ofte trukket frem som eksempel på at politiet klarer seg bra uten å være bevæpnet under normal patruljering og utrykninger. Britene har sans for tradisjoner, og ”bobbyen” har gjennom årene opparbeidet seg stor respekt blant briter flest, i motsetning til i USA, særlig i Sørstatene, hvor politifolk både opptrer diskriminerende overfor befolkningen og er ganske ”trigger happy”.

Men bildet er i ferd med å endre seg i Storbritannia.

I juni 2010 skjøt og drepte en gjerningsmann 12 mennesker i tettstedet Cumbria; ni av disse ble drept etter at gjerningsmannen hadde tvunget tre ubevæpnede politifolk til å avbryte jakten på ham. Han tok sitt eget liv etter å ha fullført drapstoktet sitt.

Under opptøyene I Birmingham i august 2012 unnslapp fire ansatte i en pub så vidt å brenne inne, fordi politiets og derved brannvesenets innsats ble sterkt hemmet av at de ble skutt på, uten at de britiske polititjenestemennene kunne skyte tilbake. Blant annet ble et politihelikopter beskutt, og kunne derved ikke bidra til å stanse gjerningsmannen der og da.

I september 2012, i Manchester, rykket to ubevæpnede kvinnelige politikonstabler ut etter en melding fra en borger om at det var noe veldig galt under utvikling der han ringte fra. De to gikk ut av bilen på det angitte stedet og ble skutt og drept av en gjerningsmann som i følge dommen narret dem i fellen ene og alene for å drepe politifolk.

Debatten går derfor høyt i Storbritannia slik den i perioder også gjør her hjemme. De fleste politimestre og lederen av politiets fagforening vil ha bevæpning, men det nøles blant politikerne. Det siste kan bl.a. skyldes at både Aftenposten og VG har tatt standpunkt mot bevæpning. Politikerne har en tilbøyelighet til å skjele til toneangivende medier før de inntar standpunkter, som vi vet.

Det som fremgår av debattinnlegg og argumenter er at det dreier seg om en kulturkløft. Det er påtagelig og interessant at motstanderne av bevæpning åpenbart ikke ser sammenhengen med den norske våpenkulturen, og med kultur mener jeg virkelig at det dreier seg om kultur. Den tradisjonelle skytter- og jegerkulturen i Norge er en av landets mest utbredte fritidsaktiviteter. Som vi ser av bildene fra Landsskytterstevnet hvert år, er det også i stor grad en familiekultur, og er selvsagt minst like utbredt blant politifolk som ellers i samfunnet.

Våpen og våpenbehandling er en del av hverdagen for svært mange, og ikke bare for menn.   Den amerikanske våpenkulturen er den rake motsetning av den norske. En bevæpning av norske politifolk representerer derfor ingen fare for noen andre enn dem som bevisst forvolder fare for andres liv og helse, og som ikke nøler med å skyte for å drepe – selv ubevæpnede polititjenestemenn og -kvinner.

Jeg tror det norske folk vil ta bevæpning av politiet med den største sinnsro, og at flertallet også vil hilse det velkomment om de blir spurt. Forskningsresultater på feltet spriker i alle retninger, og gir ingen veiledning overhode, så vidt jeg kan se.

Knut Harald Nylænde skriver blogginnlegg om forsvarsspørsmål og tilknyttede emner. Andre emner han omtaler er ledelse og investeringer. Han arbeider med slike spørsmål til daglig som leder og eier av investerings- og rådgivingsselskapet Moxie AS.


Likte du artikkelen?
Klikk her for å dele med venner og kontakter

By Knut Nylænde

Knut H. Nylænde kan vise til en vellykket karriere som forretningsmann både hjemme og i utlandet. Han har fungert som sakkyndig meddommer ved Oslo byrett. Nå fokuser Knut på driften av sitt selskap, Moxie AS. Moxie ble grunnlagt i 1999 og har hatt en meget tilfredsstillende vekst og utvikling av porteføljeselskapene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *