Det er skrevet mange bøker, for ikke å se bokverk, om imperiers vekst og fall; i tillegg til den rene historieskrivning, selvsagt, som i mindre dramatiske former beskriver fremveksten av folkegrupper med overlegen kultur, samfunnsform og teknologi for sin tid. Slike dynastier og imperier kunne bestå over kortere eller lengre tid. Noen utviklet seg til å bli egne sivilisasjoner som Inkakulturen i Sør-Amerika, som fikk en brå slutt da de spanske brødrene Pizarro landet på Ecuadors kyst i 1532; taoismen og senere konfutsianismen i Kina, som går tusener av år tilbake og fortsatt preger det kinesiske folk, særlig på landsbygda, og deres lederskap; og, ikke minst, Induskulturen som vokste frem for mer enn 3 500 år siden i Indus-dalen og la grunnlaget for dynastier og imperier som bygget den mangslungne og spennende sivilisasjon som dagens India er et resultat av, – jeg hadde nær sagt: på godt og ondt.
Et av de første store historiske bokverk i kategorien ”vekst og fall” kom så tidlig som i det attende århundre, da den britiske historiker og politiker Edward Gibbon skrev The History of the Decline and Fall of the Roman Empire i tidsrommet 1766–1788. Tolv år brukte han altså, men så var det da også en gedigen og meget detaljert skildring i seks bind vi snakker om. Hans beskrivelse av de redsler som utspant seg i Roma da goterne, eller barbarerne som romerne kalte dem, trengte inn i selveste hovedstaden i det, riktignok svekkede, vestromerske rike, er så detaljerte at man skulle tro Gibbon var til stede da det skjedde.
Jeg skal ikke la meg friste til å gå i detalj med de makabre scener Gibbon skildrer da Roma ble voldtatt og herjet de siste dager som et imperiums hovedsete. Det er opptakten til dette grufulle sluttspill som er interessant, og selv om det ikke skal trekkes for langt, så er sammenlikningen mellom årsaksforhold og sammenhenger den gang med det vi nå ser i tilnærmet det samme Europa så fristende å gjøre at jeg ikke kan motstå det. Som sagt; up to a limit!
Det var økonomisk krise i det gamle Romerriket i årtier før sammenbruddet, som resultat av sviktende lederskap, slapphet i offentlig forvaltning og privat handel og næringsliv, og generelt vellevnet. Sykdom og epidemier herjet befolkningen og ”innvandrere” veltet inn over grensene, jaget vestover av Attilas hunnere og Alarics gotere; og i øst truet den muslimske stormakt Persia.
Egentlig kunne jeg stoppet her og overlatt til leseren å gjøre egne refleksjoner. Men la meg nevne et par momenter:
– De fleste land i Europa (la oss gjerne si EU) opplever stagnasjon som resultat av den verste finansielle krise siden depresjonen på 1920-30 tallet, mens land i Asia opplever en sterk økonomisk vekst.
– Europas folk lever i frykt for pandemier og miljøødeleggelse. Stadige ”alarmer” om utbrudd av fugle- og svineinfluensa, e.coli, legionærsyke eller ”mad cow disease”, og ekstremvær med oversvømmelser, ras og ødeleggelser tærer på folk i deres hverdag og er sammenlignbart med påkjenninger befolkningen i det gamle Romerriket ble utsatt for i årene før sammenbruddet kom.
– Vi lever i frykt for terroranslag og for at noe enda verre kan skje enn det vi har opplevd til nå. Romas fryktelige endelikt kan bli satt i skyggen av redslene om en sprengning av en ”skitten” atombombe skulle skje i London eller Paris.
– Muslimer kommer inn over Europas grenser i vår tid, men i fredelige former. Blant de moderate finnes imidlertid de ekstreme og de militante. Om vi ikke trues av en muslimsk stormakt – dagens Iran kan knapt sammenliknes med datidens Persia – så seiler Kina opp som en ny stormakt, økonomisk og etter hvert militært.
Men, som sagt, det behøver slett ikke være Europas ”decline and fall” nr 2 vi er vitne til. Det finnes så mange sikkerhetsforanstaltninger i dag som ikke fantes for halvannet tusen år tilbake. Statsoverhoder og politiske ledere fra alle land, i og utenfor Europa, snakker med hverandre jevnlig og blir faktisk personlige venner med mange av dem. Militære ledere møtes jevnlig og deres tropper øver sammen og deltar sammen i bl.a. FN-ledede operasjoner.
La oss håpe at vi kan unngå flere bommerter av typen innmarsj og krigføring i Afghanistan. Det hisser opp muslimer mot Vesten. Og la oss ikke minst håpe at vi kan lykkes bedre i dialogen med muslimske folkeslag og med integreringen av muslimer i våre europeiske samfunn.
Knut Nylænde er en aktiv samfunnsdebattant og blogger. Han er forretningsmann og investor med bakgrunn som statsautorisert revisor.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter