Jeg hadde bare så vidt fått lagt ut innlegget: «Hvor blir helikoptrene av?«, så hører jeg på nyhetene at et Sea King redningshelikopter har måttet nødlande høyt til fjells. Jeg skrev at disse gamle helikoptrene holdes i luften gjennom kostbare oppdateringer, men at det nærmer seg et tidspunkt da disse gamle skrogene trolig faller fra hverandre. Gikk det troll i ord?
Det er snart ikke reservedeler å få tak i til disse gamle maskinene. Kannibalisering av enkelte maskiner finner sted i perioder for å holde andre maskiner i luften, og beredskapen blir gradvis dårligere. Fra en alarm mottas kan det gå en time eller mer før maskinene kan ta av. Jeg spår at det bare er et tidsspørsmål før den første alvorlige ulykken inntreffer som en følge av at et Sea King redningshelikopter sviktet.
Det er i et slikt perspektiv at sendrektigheten, for ikke å si beslutningsvegringen, i anskaffelsesprosessen for nye redningshelikoptre fremstår som forsømmelse som bør få konsekvenser for de involverte. Vi kan komme til å ”feire” en 20-års markering av starten på denne prosessen før nye helikoptre er levert. Norge har satt seg selv i en tvangssituasjon, eller i hvert fall satt på seg en tvangstrøye, med hensyn til valg av nye helikoptre. Alt for mange krev er stilt til et helikopter som forventes å betjene så vel redningstjeneste som Sjøforsvarets fregatter og kystvaktfartøyene. Valget har falt på det såkalte NH90 helikopteret, som kanskje kan passe for de to sistnevnte behov, men som er for lite som redningshelikopter. Det er prisen som synes å måtte betales for den langdryge kompromissingen mellom berørte etater og departementer. Behovene som ble avdekket etter terroranslaget 22. juli i fjor har ytterligere komplisert bildet. Hva trengs for å transportere mannskaper fra beredskapstroppen med nødvendig utstyr til operasjonsområdet? Må det være plass til en gummibåt, kanskje, i tillegg til mannskapene, – kanskje til og med et terrengkjøretøy?
NH90-prosjektet peker i retning av å bli svært kostbart. Bare selve utredningsprosessen øker kostnadene betydelig, i tillegg til at selve maskinen blir uforholdsmessig dyr. Danskene har vist evne til langt raskere beslutningsprosess og har kommet i mål med rimeligere helikoptre. Her hjemme ris prosjektet av prestisjerytteri og dragkamper. Flaut, og helt uansvarlig!
Vårt samlede behov for nye helikoptre for ulike oppgaver er ennå ikke analysert. Antall maskiner til redningstjenesten er økt til 16, men det er ikke sagt noe om dette antallet skal dekke kun redningstjeneste, eller om behovet for transport av innsatsstyrker også skal dekkes. La oss håpe at nye helikoptre kan dekke begge funksjoner, men la oss for all del ikke forsinke anskaffelsene ved at dette ”nyoppdagede” behovet etter 22. juli-katastrofen skal utredes og søkes innpasset i en allerede tungt belastet kravspesifikasjon for helikopteranskaffelse til fedrelandet.
I min forrige artikkel om helikoptersaken nevnte jeg også ”arbeidshesten” Bell 412 som Forsvaret disponerer et antall av. Det er også modent for utskifting, – ja, har vært det lenge. Dette nevnes ikke i forbindelse med anskaffelsesplanene for helikoptre til redningstjeneste og transport av innsatsstyrker. Sistnevnte behov burde åpenbart ses i lys av den kravspesifisering og analyse som lages for erstatningshelikopter for Bell 412.
Knut Harald Nylænde eier og driver investeringsselskapet Moxie AS som har investeringer i Norge og utlandet. En av selskapets viktigste investeringsprofiler er rettet mot mindre innovative selskaper hvor Nylænde og hans team ofte også deltar i utviklingen av selskapet. Han deltar ogsa ofte i det offentlige ordskifte.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter