Den industrielle revolusjon startet i England på slutten av det attende århundre, initiert og motivert av kombinasjonen dyr arbeidskraft og billig kull, for å si det enkelt. I hundreåret fra ca 1770 til 1870 var arbeidskraften omtrent dobbelt så dyr i London som i Paris, og det sier seg selv at konkurransekraften derfor var dårlig for England på de aller fleste eksportvarer. Jeg sier alle, fordi det knapt var varer å eksportere den gang som ikke trengte manuell arbeidskraft for produksjon, håndtering og transport. Samtidig rant lagrene over ved de mange kullgruvene i landet og kullprisen var derfor svært lav.
Først kom ”Spinning Jenny” (1776). Denne spinnemaskinen tillot en arbeider å spinne ulltråder fra åtte spindler, mot bare en enkeltstående spindel før ”Jenny” kom. Bare tre år deretter kom en vanndrevet spinnemaskin (”Water Frame”) som økte kapasiteten kraftig, etterfulgt av enda en oppfinnelse, den historiske ”The Mule” (rundt 1800) som var en integrering av Spinning Jenny og Water Frame med tre-firedobling av produksjonskapasiteten. Dette reduserte tekstilprisen med henimot 90 prosent i forhold til tiden før disse spinnemaskinene ble oppfunnet. Etter noen få tiår var engelske klær det man benyttet over mesteparten av det europeiske kontinent – etter hvert også i koloniene og på det amerikanske kontinent. Innovasjonen var med andre ord stor.
Og så kom dampmaskinen i England, ca 100 år etter den første spinnemaskinen. I 1870 genererte engelske dampmaskiner fire millioner hestekrefter, tilsvarende 40 millioner arbeidere. Disse oppfinnelsene endret samfunnet totalt. Slitet avtok og levealderen økte. Befolkningen og velstanden vokste og landets demokrati og rettsvesen ble godt tømret i det industrialiserte England. At dette var sterkt medvirkende til Englands militære og administrative kapasitet og evne til å herske over store deler av verden er åpenbart.
Altså: dyr arbeidskraft og billig energi trigget innovasjoner med stor endringskraft i både det engelske samfunn og over hele verden. Ringer det en klokke? I Norge har vi dyr arbeidskraft og renner over av energi, både den fossile olje- og gassbaserte og den vannkraftbaserte. Men hvordan står det til med innovasjonsevne og -kraft? Skal vi tro de undersøkelser som gjøres med jevne mellomrom ligger Norge omtrent midt på treet målt mot land det er naturlig å sammenlikne seg med. Det er egentlig både alarmerende og flaut.
Det er nærliggende å tro at vi har det litt for godt her i landet, at mange blir makelig anlagt. Det er også for liten satsing på forskning og på å hente kunnskap og kompetanse fra de beste miljøer i inn- og utland. Det er nå – i gode tider – at vi bør ta et krafttak og sørge for gode stimulanser (gulroteffekten) til forskere, entreprenører og andre miljøer som dyrker innovasjon. Det offentlig må gjødsle jordsmonnet – og i hvert fall ikke ødelegge det.
Knut H. Nylænde er en forretningsmann og investor som investerer i og er med på å utvikle innovative prosjekter i Norge og utenlands. Han er en aktiv deltager i debatten om en rekke samfunnsspørsmål blant annet på bloggen, KnutNylaende.no.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter