Den franske økonomen Thomas Piketty har skapt debatt så det forslår med sin bok Capital in the Twenty-First Century, et forfatterskap som hviler på en solid plattform av historisk, økonomisk og sosial dokumentasjon. Det ligger ti år med systematisk innsamling og bearbeiding av data til grunn for bokens innhold. De fleste som er interessert i politikk og økonomi har vel lest den, vil jeg tro – eller i hvert fall fått med seg hovedelementene i Pikettys budskap – så jeg skal innskrenke meg til å ta opp et par forhold som Piketty tar litt lett på.
Hans hovedbuskap er at det er den arvede velstand i relativt få familiedynastier som spiller og har spilt den største rollen i den utvikling vi nå ser med en akselererende ulikhet mellom noen få veldig rike og de mange som enten står på stedet hvil økonomisk sett, eller faller av og blir fattigere. I den løpende debatt om fordeling av rikdom og de store økonomiske forskjeller i et samfunn, synes det som om de arvede formuer og deres eiere gjør seg selv usynlige, på en måte. Piketty skriver bl.a. at “wealth is so concentrated that a large segment of society is virtually unaware of its existence, so that some people imagine that it belongs to surreal or mysterious entities.” Han argumenterer for at denne velstandsakkumulering må mere frem i rampelyset, og at politikere aktivt må møte den store utfordring det er at eierne av slike enorme formuer kan kjøpe stor innflytelse og makt i samfunnet, nærmest upåaktet.
Dette er et godt poeng, men selv om akkumulerte formuer og inntekter fra kapital fortsatt overgår inntekter fra lønn, bonuser og andre kompensasjoner, og kan sies å ligge litt i bakgrunnen, så er veksten og omfanget i det som enkelte kaller ”supersalaries”, særlig i USA, så stor at den er i ferd med å komme opp på siden av arvede formuer i prosentandel av forskjellsutviklingen. Mens lønnsøkningen reelt sett for de fleste arbeidere i USA har vokst lite – ja, nærmest vært lik null – siden 1970-tallet, har lønningene for den ene prosent av de best betalte toppledere vokst med 165 prosent, og for topp 0,1 prosenten har veksten vært på hele 362 prosent (kilde: Paul Krugman i en artikkel i The New York Review of Books, 8. mai 2014). Dette dveler ikke Piketty ved, og det kan jo skyldes at det, i hvert fall foreløpig hovedsakelig er et USA-fenomen. Imidlertid ser vi de samme tendenser i hele den anglo-saksiske verden, og selv i vårt såkalte egalitære samfunn ser vi at dette gjør seg gjeldende.
Det er denne spektakulære økning i lederlønninger de siste par tiår som har trigget vanlige folks reaksjoner, slik vi så dem bl.a. i ”Occupy Wall Street” bevegelsen i New York under finanskrisen som slo inn fra 2008.
Paul Krugman irettesetter Piketty på en pen måte, og skriver:
”The main reason there has been a hankering for a book like this is the rise, not just of the one percent, but specifically of the American one percent. Yet that rise, it turns out, has happened for reasons that lie beyond the scope of Piketty’s grand thesis.
Piketty is, of course, too good and too honest an economist to try to gloss over inconvenient facts. “US inequality in 2010,” he declares, “is quantitatively as extreme as in old Europe in the first decade of the twentieth century, but the structure of that inequality is rather clearly different.”
Indeed, what we have seen in America and are starting to see elsewhere is something “radically new”- the rise of “supersalaries.”
Jeg sier meg enig med Krugman. Han fikk Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til Alfred Nobels minne i 2008, det året finanskrisen rammet USA og etter hvert resten av verden.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter