Det er ikke bare den sterke vekst i innvandringen som øver press mot velferdsstaten, slik jeg dokumenterte i et innlegg for kort tid siden. Min kilde var i all hovedsak Statistisk sentralbyrås (SSB) årsrapport for 2013. Aftenpostens tok tak i et annet aspekt ved dette for en tid tilbake (oppslag lørdag 5. april) – under headingen ”hvorfor kvinner er sykere enn menn”.
Over hele forsiden og flere sider inne i avisen ble det skrevet om den voldsomme veksten i sykefravær hos kvinner med en forbløffende vilje til IKKE å konkludere. Hvorfor avisen hadde ”hvorfor” i headingen, skjønner jeg ikke.
Det jeg leste minnet veldig om kattens vandring rundt den varme grøten. Alle tilløp til å si noe konkluderende om hvorfor sykefraværet har eksplodert i løpet av få tiår ble vannet ut med gjengivelse fra forskningsrapporter og forklaringsmodeller som har det til felles at de ikke konkluderer. Aftenposten endte med å peke på et fenomen som kalles ’trippelbyrdehypotesen’; et knippe av årsaker som dels har med hjemmet å gjøre, dels jobben og dels holdningsendringer.
Jeg har tidligere skrevet om utvikling i sykefravær og overgang til syketrygd, også basert på informasjon som gis i SSBs årlige rapporter. Denne informasjonen støttes i rapporter fra OECD. Disse rapportenes fellesnevner er at de ikke pakker inn opplysningene i politisk retorikk, eller ”omskrivning med to do”, som kan være et dekkende uttrykk.
For ikke å pådra meg unødig vrede fra det annet kjønn begynner jeg dette innlegget med å sitere fra OECDs rapport om Norge for 2013:
”Mens det norske systemet har generert en høy og stabil arbeidsdeltagelsesrate gjennom de siste tiårene, mottar samtidig en femtedel av befolkningen i arbeidsfør alder velferdsytelser på grunn av helseproblemer. Utgiftene til uføretrygd og sykepenger utgjør 5 prosent av BNP, som er det klart høyeste nivået i OECD. Årsakene til dette kan ikke ligge i manglende rehabilitering eller mangel på utbygde støttestrukturer, – begge deler er godt utbygget. Årsakene ligger heller i en manglende politisk vilje til å revurdere et svært generøst velferdssystem, i en manglende vilje til å iverksette de store endringer som er vedtatt det siste tiåret og i en manglende vilje til å håndheve nye krav.”
Med andre ord: Politisk slapphet og feighet. Politikerne vet at velferdsstatens bæreevne undergraves på sikt ved ikke å ta grep, men gjør likevel lite eller ingenting med det. Selv den nye regjeringen, som vi skulle tro står friere i forhold til fagforeninger og andre interesseorganisasjoner som i sin natur ser sneversynt på slike spørsmål, synes å nøle med å ta tak i hovedproblemet.
Ingen bør være i tvil om hva hovedproblemet er. Så lenge det er direkte lønnsomt å gå hjemme med sykepenger eller syketrygd i forhold til å være på jobb, vil det være en rasjonell tanke og beslutning å gjøre nettopp det. Trippelbyrdehypotese meg her og trippelhypotese meg der. Hadde sykepenger vært 20 % mindre enn lønnen, ville sykefraværet for kvinner – som for menn – vært ca 20 % lavere. Det er påvist av SSB-forskere. Forskjellen på kvinner og menn er imidlertid at menn ikke har utnyttet dette forhold mer over de siste tiårene, i motsetning til kvinner. Mens kvinners sykefravær var lavere enn menns i 1979, er deres fravær i dag ca 60 % høyere enn menns. Om teknologiske, sosiale eller andre systemiske forhold har endret seg siden 1979, har det gått i retning av å gjøre det lettere for kvinner i arbeidslivet.
Uansett hva som trekkes frem av mulige forklaringer, være seg arbeidsbelastning i jobb, graviditet, ansvar og arbeid i hjemmet, prestasjonspress mht. ekteskapets krav, utseende, sammenligning og ’konkurranse’ med venner etc. etc. så vil den viktigste ”disiplinerende faktor” være å gjøre en forskjell på full inntjening i arbeid og det som kan heves i ”lønn” for å gå hjemme. I praksis er de aller fleste sykmeldinger selvbestemte. Legene er like slappe som politikerne….
Ulikhetene er mange, selvsagt, og jeg mener ikke med dette innlegget og mine synspunkter å kritisere de mange kvinner som virkelig trenger sykmeldingsinstituttet. Men deres situasjon blir på en måte undergravet av de mange som bruker generøsiteten som ligger i dagens system til å leve et rikere og mer meningsfullt liv, slik de selv ser det.
Og, relatert til forrige innlegg, innvandrerkvinnene er like rasjonelle som de etnisk norske, og tar etter i stor grad.
Knut Harald Nylænde er en aktiv blogger med uavhengige kommentarer til aktuelle samfunnsspørsmål. Han dekker emner som over lengre tid han har fulgt nøye som for eksempel natur og miljøvern samt forsvarsspørsmål. Han er heller ikke redd for å ta opp andre spørsmål som kan være mer eller mindre «tabu»-belagte i det norske samfunnet i dag.
Likte du artikkelen? Klikk her for å dele med venner og kontakter